right now I’m..

… listening to: Twin Shadow feat HAIM – Saturdays

Du vet når du hører en sang for første gang, og så bare stemmer det? Jeg er litt sånn at jeg først går lei av sanger etter jeg har lært dem, så denne har jeg ingen intensjoner om å finne ut av teksten på. Likevel står den på daglig i stua mens jeg danser rundt med sofaputene. Det er bare så sykt GOOD VIBES at jeg ikke klarer la være. Heldigvis er M på kontoret når dette foregår, ellers tror jeg kanskje han hadde forlatt meg. 💃🏼

… considering watching: Tales of a City

Denne har jeg ikke sett enda, men jeg vet at det vil skje innen kort tid. Traileren på Netflix har allerede solgt meg, og jeg hører på soundtracket like ofte som forrige sang. Jeg vet ikke stort annet enn at den handler om ett sted hvor alt er trygt, uansett hvem du velger å elske.

… still thinking about: Someone Great

Ærlig talt: Jeg satte på denne på toget hjem fra Stockholm, fordi jeg ville ha noe lett å se på. Litt som når man setter på Friends etter en lang dag på jobben bare for å ha litt bakgrunnsstøy å ikke fokusere på. Dessuten kjenner kanskje noen igjen Jane the Virgin? Hun er definitivt ikke samme karakter i denne filmen, men jeg fikk så sykt stor respekt for henne som skuespiller. Hun er helt rå! Jeg lo så jeg grein, fikk lyst til å ringe bestevenninna for å dra på festival, og gikk gjennom knuste hjertet mitt all over again. Pro tip er å ha både sjokolade og lommetørkle tilgjengelig før du setter på denne.

… inspired by: Freeoversea


En instagram-konto drevet av paret Patricia & Miguel. De er kanskje noen av de søteste menneskene jeg har pratet med, til tross for at jeg aldri har møtt dem. I det store og hele er internettet sikkert fylt av mye tull, men folk som dette er det verdt å følge med på. De tar helt sinnsykt fine bilder, er helt råe på edit – men der de trekker det lengste strået er likevel på hva de velger å fokusere på: Our planet, og hvordan vi kan sette pris på og hjelpe den til å bli en bedre verden for oss alle 🌱

– Anette

 

se min kjole

Det er rart hvordan man vokser opp til å bli noe helt annet enn man skulle trodd.

Sprangrytter, bonde, klesdesigner. Jeg husker fortsatt hvordan vi satt der med de nyspissede 8B blyantene våre, og tegnet opp fremtiden. Et hus hver, med stall i midten. Vi visste vel allerede da at vi var forskjellige. De fleste planlegger vel kanskje å bo sammen. Men elleve år gamle oss, vi hadde andre planer. Og skisser. Vi skisserte ikke bare eiendom heller, for i tillegg til å varte opp hester og være suksessfulle sprangryttere så var vi jo forberedt på at man måtte ha noe å falle tilbake på. Så da måtte vi nok være klesdesignere også.

Blomsterpike i brudekjole. Å snike seg inn på tantes soverom og tjuvlåne den fine hvite toppen hennes. Den som passet meg som en kjole, og var full av glitrende paljetter. Så kunne vi løpe over enga til naboen, han som du sa skøyt på barn, så vi måtte gjemme oss i det høye gresset. Jeg visste aldri om det var sant eller en del av leken. Jeg kunne bruke timesvis på å plukke de fineste blomstene blant alt det grønne i hagen til tante. Blåklokker, løvetann og hvitveis. Du sa at alle var stygge. Jeg visste bedre.

Skribent og popstjerne. Det var ikke så nøye om det var meg alene på senga som skreiv ned dagens tanker i blokkbokstaver, eller om det var oss som danset til min nyeste Britney Spears CD. Men det var alltid viktig å være i sentrum. Jeg skulle stå fremst. Jeg skulle være sanger, danser og dirigent, og du måtte forstå at det skulle være slik som jeg sa. Jeg tror stort sett fortsatt at det er min metode som er best.


En gjenganger er kanskje «sta», mens andre vil si «egen». Jeg som vet best går for «seg selv», for ingenting skremte meg mer enn å miste hvem jeg var. Kanskje er det nettopp derfor jeg alltid har gjort akkurat som jeg vil. Ingen skulle kunne fortelle meg at det var farlig å ri på hest, teit å like Britney, eller barnslig å plukke blomster. Det er  fortsatt lite så sommerlig som å ta på blomterkjolen og danse til de beste sangene fra 00’s.

Så iblant vokser man opp til å bli akkurat den man var. Med noen omveier.

 

A mile with Milou

Er det noe jeg fort glemmer bort når jeg er i Oslo, så er det at det faktisk finnes skog, her óg. Ingenting kan måle seg med Vestlandets grønne natur, men det er likevel noe helt spesielt med å komme seg ut av bylivet og inn i en verden der fuglekvitter er nasjonalsangen.

Den beste grunnen til å gå på tur <3 Jeg savner Kompis veldig når jeg ikke er hos familien, så at vi får låne han sjarmøren her når vi vil setter jeg så utrolig stor pris på. Milou er ett prakteksempel av en hund, og kanskje det snilleste jeg har møtt på. Det ble ikke engang bråk da Spotlight syns dette svære vesenet kom litt for nære og ga han en på tygga med poten. Neida, da var kaninen Spotlight kongen av stua, og Milou gikk og la seg i gangen.

Vi har forresten flytta nå, og fra stua ser jeg rett inn i tusenvis av forskjellige grønne nyanser. Så egentlig er fulgekvitter blitt nasjonalsangen akkurat her óg.

I kveld har vi sittet på gulvet med terrassedøra på vidt gap, og sett på været. Jeg har alltid blitt fortalt at det er farlig å sitte nære vinduene under lyn og torden, men når man har en hel blokk leiligheter over seg følte jeg meg ikke så veldig utsatt der jeg satt. Spotlight var heller ikke noe å bekymre seg for, der han satt på sin faste plass under kommoden og poppet frem utelukkende når det var godbiter å få. Det virker som om han har godkjent det nye stedet, og hver eneste kveld når jeg skal legge meg hopper han opp i senga og ligger i armkroken og koser en halvtimes tid før det er natta. #dritkoslig

Nå skal vi prøve å ta øynene bort fra den sykt fine utsikten av grønt, og heller prøve å fokusere på den første episoden av Black Mirror. For ja, den nye sesongen er her!

 

Waiting for summer like..


Coca Cola må gjerne sponse meg når som helst.

Jeg våknet i dag av at de grønne stilkene jeg plasserte i kjøkkenvinduet i går kveld, hadde blitt til blomstrende påskeliljer. Hurra! Jeg får som sagt ikke helt nok av planter om dagen, og selv om grønt står i fokus var det helt greit med litt gult her inne óg. Dagen har gått til gjennomgåing og redigering av bilder, og så kom jeg plutselig over den buketten av sommerbilder vi tok på Vålerenga i fjor. Fy søren for ett kult område, satser på at de ikke er mange ukene til vi har sommeren tilbake og vi kan sitte i bakhagen til Galgen og spise burger igjen. Hashtag lykke, for å si det sånn.

Nå skal vi straks rusle ned mot Markveien i jakt på noe vintage fra 20-tallet. I kveld blir det nemlig dobbel trettiårs-dag, og temaet er… Gatsby! Jeg gleder meg så sykt, og har allerede dratt frem den glitrende nyttårskjolen min for anledningen. Med fjær i hatten og (falsk) sigarett i hansken kan det jo ikke bli annet enn bra. Men først; kaffe!

 

Plantebonanza

Kjip dag + ti planter = Ganske fin dag, likevel.

Det slo meg da jeg satt i sofaen og stirret fornøyd utover den ny-grønne stua vår: Grønn er og forblir yndlingsfargen min. Jeg husker fortsatt veldig godt da jeg satt i bilen med Mamma da jeg var liten, og vi snakket om nettopp farger og favoritter. Alltid hadde jeg likt natur, skog, og det beroligende grønne, men da Mamma sa at hennes favoritt var blå – ja, da måtte jo jeg mene det samme trodde jeg. Så da var det liksom grønn og blå, som sto i fokus.

Men på samme måte som Mamma finner roen ved å sitte ved havet, er det ingen steder i verden jeg trives bedre enn under de store trærne på en øde sti i skogen. Jeg har vokst opp med å bygge skoghytte, vært på trolljakt, laget barkebåter og løpt mellom trærne. Til og med de kjipe friminuttene på skolen brukte jeg på å gå frem og tilbake på den lille stien mellom skolebygget og svømmehallen. Til dags dato er det ingenting jeg føler meg friere av enn å være ute i naturen, som er rart, for etter at jeg flyttet til byen har det blitt mindre og mindre av det.

Så da måtte jeg jo la skogen komme til meg – eller plantene, i det minste. Jeg er jo nokså sikker på at hverken palmen, aloe vera-planten eller min favoritt – monsteraen – vokser ute i marka her. Vi raidet Plantasjen for hele NI planter, og nå er det så trivelig i stua at jeg egentlig ikke har behov for stort annet enn å ligge på gulvet og glise opp til de grønne bladene.

Tenk så lite som skal til for å finne lykke i hverdagen.

 

When in Paris

Er det noe jeg har savnet skikkelig de siste månedene, så er det å bare ta med seg kamera ut døra og bare skyte. Jeg vet ikke hvorfor jeg faller så dypt ned i den såkalte ‘vinterdepresjonen’ men den tiden før våren skikkelig trår til og alt bare er slaps og grått, da føler jeg meg uinspirert.

Men i går tok jeg en skikkelig jakt gjennom arkivet (som egentlig var en jakt etter morsomme bilder å poste på mamma sin facebook anledning bursdag) fant jeg både sol, sommer – og dette. Ett supert eksempel på noe så gøy, så enkelt. Disse bildene tok vi i Paris i Desember, uten noen som helst form for planlegging eller tilrettelegging. Studioleiligheten vi hadde lånt via AirBnb var rett og slett bare skikkelig fotogen. Bildet som henger bak meg tror jeg faktisk er av han som leide ut, og bandet hans hadde øvingslokale i samme gård som vi holdt til i. Utrolig hyggelig å komme hjem etter middag, høy på Paris-livet, vin og kjærlighet – også hører man ekte rå musikk dure ut gjennom studio-døra. Det er kreativitet jeg setter så pris på.

Vet ikke om jeg følte meg Vogue eller Medusa her, kanskje en mellomting? Fornøyd er jeg vertfall. Er det én ting jeg skal bli mye flinkere på fremover, er det ting som dette. Ikke planlegge så stort rundt det med å fotografere, eller bli fotografert. Just go with it. Lev i nuet, fotografer i nuet. Det er sånne øyeblikk man husker, og fra både min og M sin erfaring oss i mellom – da vi får de beste bildene.

 

The good with the bad

Det er merkelig hvordan man først lærer seg å sette pris på ting når man vet at de snart er borte. Ting som i en vanlig hverdag blir glemt litt bort, og særpreget det en gang satt på deg har normalisert seg. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle trives så godt på Frogner, med alle Gucci-veskene og gamle damer med små hunder og store meninger. Hun med den største meningen av dem alle bor dessverre rett borti gangen fra der vi har holdt til, og riktignok blir den høylytte stemmen hennes til alle døgnets tider en av de lettere tingene å gi slipp på.

Jeg skal flytte tilbake til Grünerløkka, som allerede huser tre.. fire (?!) av mine forrige leiligheter i Oslo. Det var ikke egentlig ett krav for meg lenger, men det er noe med de store fine vinduskarmene, det høye taket, og ikke minst det å kunne gå ut døra på sommeren og være midt oppi alt som myldrer.

Det jeg kommer til å savne mest er kanskje leiligheten. For å herregud, den er ikke stor. Men når to introverter kan bo sammen på 20 kvm over så lang tid, ja, da tror jeg faktisk man kan klare alt. Mellom min aggresjon og hans konfliktskyhet – så har det jo ikke vært smooth sailing hele veien, men til tross for at det skal bli godt med større plass og flere rom (!!) så har vi fortsatt planer om å dele seng!

Det nye stedet er ett rent oppussingsobjekt, med all sin sjarm. Stygge vinyl-gulv på badet, flekkete vegger, en dusj på halv åtte og mangel på lister både her og der. Jeg gru-gleder meg til å begynne på all malejobben, men det skal bli gøy å sprite opp stedet. Kanskje det blir noe verdt å dele litt av her og, det er sikkert mye som kan gå galt når jeg skal male på vegg istedenfor lerret. Spesielt når tak-høyden er nærmere 3,5 meter og man må stå på stige.

Uansett, det blir annerledes, spennende, og jeg håper ingen blir påkjørt av trikken foran port-døra.

 

valentines day

Denne dagen brukte jeg litt for mye tid på, til tross for at jeg prøver å ikke være en for stor del av den kommersielle biten. Det handler jo på overflaten om salg, men visste du at en teori om dens opprinnelse var den folkelige tro på at dette var dagen fuglene begynte å parre seg? Fugler er jo også kjent for å «mate for life» så det er jo egentlig en ganske fin teori spør du meg – til tross for at det gjelder sånn åtte av en million arter.. men de slår vertfall vår egen art statistikk-messig 😉

Likevel har man jo lyst til å gi. Og selv om jeg er stor fan av hverdags-romantikk og spontanitet, så er det jo ikke den dummeste dagen i kalenderen –  der den oppmuntrer til å tenkte litt ekstra på kjærligheten? Jeg kom hjem til en boks deilige makroner (om du ikke allerede har prøvd salt karamell har du noe å glede deg til), favorittsangen på vinyl, telys over hele leiligheten, favoritt-middagen på bordet, og til tross for lovord om å aldri gi meg blomster – lå det en bukett røde roser på senga. Kall meg en klisjé, men jeg ble litt småforelska all over again.

Selv har jeg stresset så mye med ting jeg kan kjøpe. Og det er jo denne fella mange havner i. Hvilket hotell kan man booke så sent, og har de spa-avdeling? Kan man reise på hundekjøring i helga, og har han fri fra jobb på mandag egentlig? På ett tidspunkt sto jeg med en pute formet som en «little spoon» i hendene og lurte på om denne masseproduserte fora stoff-biten skulle formidle kjærlighet.

Jeg syns fortsatt det er en kjempefin idé å gjøre noe ekstra ut av dagen, men det er óg viktig å minne seg selv på at det ikke er disse tingene det handler om. Det handler om det ekstra komplimentet på vei ut døra. Ett kyss. Ett blikk. En middag man spiser hjemme i senga, iført pysj og ansiktsmaske. De små tingene i hverdagen man ikke alltid ellers har tid til, de syns jeg skal få litt ekstra oppmerksomhet i dag.

Happy Valentines!

 

run away with me

Hvor er det man egentlig starter? Kan man begynne på nytt i en alder av 26?

Jeg har jo skrevet ned tankene mine så lenge jeg kan huske.

Hei og velkommen til Nettothoughts! Jeg setter vanvittig stor pris på at du har valgt å klikke deg inn akkurat her, for som navnet tilsier: Det er mye tanker. Jeg har alltid vært en som tenker på mye mer enn man sikkert bør, og det er nettopp derfor jeg tidlig tok penn til papir for å få utløp for dem. Før jeg begynte på barneskolen skreiv jeg dagbok på dagbok, i blokkbokstaver, løkkeskrift, og etterhvert – nå på tastatur.

Jeg er 26 år, og kommer fra Kvinnherad i Hordaland. Drømmen var likevel alltid å flytte til Oslo og drive med kunsteriske ting som jeg følte jeg ikke fikk utløp for hjemme på vestlandet. Jeg liker meg så godt i byen fordi så mye mer er akseptert. I ett større folkehav er det vanskeligere å skille seg ut, og jeg setter så pris på anonymiteten jeg føler på ved å gå gjennom gatene her. Og likevel skulle jeg bli popstjerne? 😉

En Master of Arts har jeg faktisk tatt, så om du trenger en låtskriver – look no further! Jeg har en utgitt EP som ligger på Spotify, og ved siden av musikken har jeg blitt utrolig glad i fotografi. Det passer seg jo selvsagt veldig fint siden bloggen består så mye av bilder. Som regel finner du Morten bak kamera, det er han som har lært meg det meste jeg kan. Før han kom inn i bildet satt jeg med ett gammelt Canon og tok bilder på automat-innstillinger, nå skyter jeg betalte oppdrag, konserter og Festivaler med ett utrolig fint Fuji-kamera som jeg ikke helt forstår hvordan jeg klarte meg uten før.

Det er mye å si, jeg er en bokorm, hestegal, dyre-elsker, vegetarianer, bedreviter, lytter, oppdagelse-entusiastisk reise-jente. Med flyskrekk. Og Angst. Men mest av alt er jeg bare meg, og jeg har en million tanker jeg trenger å få ut. Velkommen til Nettothoughts, jeg håper du trives i mitt lille univers.