august slipped away into a moment in time

Er det virkelig september allerede?


Jeg kan først av alt peke ut elefanten i rommet ved å si at ja, jeg har innsett at det eneste jeg skriver om er når jeg tar med katten min på spesielle ting. I regret nothing. Historien her kommer til å ende med at vi tok med oss Puma og gikk på tur i Østmarka, men den starter med noe helt annet: min egen obsession over klær.

For du vet når du ser et plagg du er overbevist om at du ikke kan komme deg gjennom sesongen uten? Sånn hadde jeg det, når twentyfour lanserte sin fantastiske nydelige, blå og brune, limited edition anorakk, tidlig 2019. For det første fantes det bare 800 av den, og for det andre minnet den meg om en Bergans-jakke jeg hadde hatt i barndommen, som jeg plutselig innså at jeg ikke kunne gå på tur igjen uten.

Helt tilfeldig, via veldig mange strategiske søk, fant jeg den på tise. Jeg fant den på tise, jeg fant den på en kjip online-butikk som kunne hadde igjen feil størrelse, og jeg fant den på finn.no. Lagt ut for bare noen dager siden, halv pris, RIKTIG størrelse. For å si det helt enkelt hadde jeg den på meg når jeg løp byen på langs i regnstorm, fire timer senere.

Så med ny jakke og en en indre lovnad om å gå mer i skog og mark, dro jeg med meg både katt og mann ut i Østmarka tidlig søndag ettermiddag. Puma var ikke helt i ekstase i starten av turstien, som sannsynligvis luktet som et festival-toalett for hunder for noen med hennes nese, men straks hun ble litt varm i trøya ble hun veldig varm i trøya, og det ble både treklatring og sprint-intervaller mellom meg og Morten store deler av turen.

Som bildene tilsier var dette veldig spontant, og hun ble geleidet rundt i kaninene sine kombinerte seler, hehe. Har veldig lyst å skaffe en langline for hund, en slik som kan strekkes ut og inn, så det blir kanskje en tur innom dyrebutikken før neste tur! For ja, dette gjør vi nok igjen 🙂 


 

med pus på hyttetur

Hellu! Her er det ei lita ei som har kost seg som den fjelløven hun egentlig er i helga. Også meg da. Helgen skulle vi tilbringe på hyttetur i Valdres, og siden Puma ble så ekstremt fornærma når vi dro fra henne sist (pluss at jeg midt i all grininga hennes lovte å «aldri dra fra deg igjen!») så fikk hun rett og slett bli med.

Ikke så fryktelig fornøyd med 2+ timer i bur, men så fort vi var ute på veien la hun seg pent til rette og gjorde som jeg gjør på flytur – aksepterte skjebnen. Jeg hadde faktisk ikke tenkt over at det var en mulighet å ta henne med på slike turer, men jeg har jo sett at birma omtrent er like vanlig som fuglehund på hyttetur. På snakk om fugl kom hun forsåvidt inn døra her med en tidligere idag. Nå er hun ufrivillig innekatt resten av uka.



Vi kom ikke frem før ganske sent fredag kveld, også presterte vi selvsagt å sove bort halve lørdagen også. Sånt skjer fort når man ligger tulla inn i verdens tykkeste dyne. Puma har heller aldri vært så lite plagsom på nattestid, så det kom godt frem at hun trives med mer plass. Håper vi kan flytte inn i huset i Kragerø I MORGEN, bare sånn for å slippe å høre på kloring på terrasse-døra klokken 4:30.

Alt for sent utpå dagen dro vi vertfall av gårde på tur. Hytta vi bodde i lå allerede ved tregrensa, og vi hadde ikke været helt på vår side – så det ble ganske windy til tider. Men det var likevel fint å gå på tur med panoramautsikt fra første skritt. Akkurat sånn det skal være – da føler man seg supersprek uansett hvor langt man går, siden man er så høyt oppe i utgangspunktet.

En helg med natur, alt for mye mat, vin, brettspill, pus – og kuer! Seier.


 

bogstad camping

Da har det endelig vært litt sommer på østlandet også! Ikke at det ikke har vært fint vær før, altså – men for tiden går det nesten ikke an å leve i Oslo. Man ligge ute i Akerselva for å ikke krepere av varmen (eller myggstikk).

I helgen har vi hatt besøk av foreldrene mine, som hadde lånt seg bobil for anledningen. For et par! Om tjue-tretti år er jeg kanskje helt lik, men for øyeblikket er jeg litt for opptatt av stillestående flislagte bad med avløpsrør jeg ikke trenger å ofre en tanke. Til tross for å ikke være bitt av bobil-basillen, er jeg 300 % oppspist av mygg. I hele mitt Oslo-liv har jeg aldri så mye som hørt ordet «mygg» inne i sentrum, men nå. NÅ. Det er 2020 vet du. Alt går dunders.

Men med mygg og dommedag til sides: Er det ett sted jeg uten tvil skal tilbake til i sommer, må det være Bogstad. Tenk at jeg har bodd i Oslo siden 2012, og likevel aldri vært her? Eller, jeg hadde visst hatt en natt på campingplassen når jeg var liten – mamma fortalte skrekkhistorier om sanitæranlegget – men jeg kan bekrefte at dette er oppussa og krysser nå av hver eneste punkt på sjekklista.


Vi var ikke inne på selve Bogstad Gård, men nøyt livet en liten kilometer unna sandstranda. Her så vi på endene som lærte å svømme, drakk for mye Pepsi Max, badet og solte myggstikkene våre så lenge at jeg til slutt ble helt svimmel. Husk å spise i varmen, folkens, man merker ikke at man er sulten før det er for sent. Mat fant vi etter en liten times ventetid på Katla, hvor til og med de veldig kjipe Grandiosa-elskerne (meg og Pappa) ble positivt overraska. Lengter fortsatt etter mer av den desserten!


Denne helgen føltes vertfall som en liten miniferie, men reker på terrassen (jeg hadde vegetar-taco, hehe) og virgin drinks i fleng (har gitt opp alkohol). Mamma og Pappa har fått hilst på sitt nyeste barnebarn Puma, som de egentlig virka overraskende fornøyde med. Kanskje de endelig har innsett at alle mine avkom vil være firbeinte.

Bilder tatt av @wien_solberg

 

I dag er det vår

I dag er det vår. I det minste virker det sånn. Det er vanskelig å holde kontroll på dagene, men årstidene kommer og går. I dag har det vært både vinter og høst. Og nå vår. Kanskje naturen virkelig følte for å kjenne på styrken sin, nå som den er alene. Som en villhest som tester beina under seg for første gang. Hvor raskt kan jeg løpe?

Nå har en hel verden satt flyene sine på bakken. Jeg håper at om noe, vil folk i det minste huske miljøgevinsten som kom av dette. Huske hvor vi kommer fra, og hva vi skal bli. Huske at den furuen du ser fra stuevinduet har stått der siden lenge før din tid. Vi låner. Det må vi lære oss snart. Tid, sted, mennesker vi er glad i. Det er ingenting som skal vare evig. Jeg kan gå helt i oppløsning av å bare skrive det, men det gjør det ikke mindre sant.

Det kommer en dag der å sitte på sofaen og se på den neste nye serien ikke lenger blir en nødvendighet, men jeg tror vi kommer til å sitte der likevel. Vi er litt sånn, at ting kommer og går – og vi glemmer. Det er tungt i dag, å sitte her i vår egen stue, bare fordi vi må. Det gjør noe med psyken. Vi blir som barn som må pushe grensene. Gå litt for nærme personen foran i køen. Sitte litt for tett på gresset. Klemme litt på noen likevel, fordi de trenger det.

Og jeg tviler ikke på at de trenger det. Jeg trenger det. Men spør deg selv om akkurat den klemmen kommer til å redde, eller ødelegge liv. For det er hva du satser.

Jeg skal se en begravelse av en slektning digitalt i morgen. Jeg skal sitte her, i Oslo, og se på familie og mennesker jeg er glad i, bli tvunget til å sitte med to meters avstand og uten mulighet til å gi hverandre en trøstende hånd å holde i, når de sier farvel til noen som har betydd så mye. Jeg vet allerede nå at det kommer til å bli helt forjævlig.

Så nei. I dag er det vår. I morgen blir mindre lys. Mindre lovende.

 

i stuggu på røros

Daaa har vi kommet oss til Røros! Utrolig nok, for det så en smule mørkt ut der vi begge lå og slumra alarmene så lenge at vi mistet bussen til første tog. Når skal allmennheten oppdage at b-mennesker trenger flere timer om morgenen.

Togturen var dog, enda hyggeligere enn forventet. Jeg tror man iblant bare må bort fra der man bor for å innse at noen mennesker faktisk smiler til deg på ekte, uten annen agenda enn å gjøre dagen din litt lysere. Folk er sikkert sånn i Oslo og, jeg bare klarer ikke sette pris på mennesker som setter seg klin inntil meg på bussen og smiler med alle tenna, når det er tre av fire komplett tomme rader rundt oss på bussen, óg klokka er 08:00. Hvem er disse forferdelige morgenfuglene?

I dag tidlig var jeg nesten klar for å pakke kofferten for å flytte til langt uti skogen ala Elverum – det har roet seg litt etter å ha vandra rundt i gatene her uten å støte på ett eneste levende vesen på flere timer. Jeg hadde egentlig klart meg fint uten så mange flere folk, det problematiske er mer at 1) jeg tror Morten hadde gått på veggen om han bare hadde hatt meg å prate med, 2) det er ikke plass til å ha den fremtidige stallen min blant alle de freda trehusene fra 1800-tallet, og 3) mamma hadde aldri taklet at jeg bodde så langt borte fra havet – det hadde vel strengt talt ikke jeg heller.

Vi bor i et superkoslig lite hus med peis(!!), microbølgeovn(!!!!!!) og sentrum like utenfor døra. Kvelden brukte vi til å mekke sammen hjemmelaget pizza, jeg har blitt tvunget igjennom en episode av the Mandalorian, og vi har sagt ordet «stuggu» så mange ganger at Morten har bestemt seg for å omdøpe Google Home til nettopp det. Jeg tenker det får gå greit så lenge vi beholder ‘Puma’ for katten.

Nå skal vi faktisk ut og prøve å ta bilder av stjerner og nordlys, til tross for at værgudene har spådd null nordlys og overskyet nattehimmel.

 

falling winter crystals

Hei og hopp fra sofakroken! Dag to med stiv nakke står for tur, men i dag slapp i det minste migrenen taket – så da har man plutselig fått litt av livsgleden tilbake, til tross for at jeg i går kveld hadde så vondt at jeg lå og rullet i mørket med tårer nedover kinnene og hylte at jeg aldri hadde forstått aktiv dødshjelp bedre. Hilsen migrene og stiv nakke.


Til det litt mindre dystre: Det snør i Oslo! Jeg var nesten redd for at det allerede hadde blitt vår så tidlig i februar, men forhåpentligvis får vi den hvite jula som aldri kom i noen uker fremover. Så får jeg bare krysse fingrene for at jeg slipper unna isete fortau med fall og nakkesleng, jeg tror faktisk ikke jeg tåler flere gårsdager i år.

Dagen i dag skal bare brukes til å bli bedre. Jeg vurderer å bestille time hos naprapat, men blir fysisk kvalm av tanken på å legge meg flat på et bord hos en fremmed, sånn at de kan stikke nåler (og gud vet hva ellers) i nakken på meg. Mulig det blir thai-sjappa bortpå hjørnet istedenfor, vi får rett og slett se hva uken bringer. Kanskje Ibux-krem alene kan redde hele helsa mi, den reddet vertfall nattesøvnen etter utallige timer med smerteskrik.

Dagens tips: Gjør nakkeøvelser, forebygging er everything.

 

den første måneden i 2020


Jeg starter årets blogg med å falle så fabulously late inn i januar, at det faktisk er blitt februar. Det er litt vanskelig å sette fingern på akkurat hva det var som skjedde i måneden som gikk, men høydepunktet var definitivt å reise på hyttetur til Lifjell med Morten, Heidi og Hermann.


For det første, så var det den fineste hytta jeg har sett. Skikkelig Home&Cottage-stil, og jeg ble enda mer klar for å flytta til et svært hyggelig hus langt uti gokk, istedenfor å punge ut med femten lapper i måneden for å bo på veldig få kvadratmeter i Tigerstaden.

For det andre, så har jeg ikke tenkt så langt som til å ha en follow-up her, men jeg kan til eksempel nevne at om man kobinerer to kvelden med brettspill, med tiårets vinnerinnstinkter rundt bordet, og alle overlever – da kan man kalle seg venner på ekte. 

Det var forresten jeg som vant flest spill. 

Nei, en helg med gode venner, akebrett, overdose av taco og milevis med snø utenfor hyttevinduet – det var akkurat hva jeg trengte. Det er faktisk allerede noen uker siden, og jeg kjenner det blir godt å komme seg litt bort igjen snart. Veldig rart å være så rastløs, siden jeg egentlig er utrolig hjemmekjær. Man blir vel litt svimmel av hele livet når man går rundt i mørket dag ut og dag inn. Jeg har ingenting i mot vinteren så lenge den kan tilbringes slik som dette, men å sitte på kontoret og se sola gå ned timesvis før jeg skal hjem og spise middag… det er ikke like spennende 🙂

Takk for en kjempefin tur, beste!

 
 
 

Julaften 2019

Ønsker alle en forsinket God Jul! I år som i fjor fikk jeg lurt med Morten til Vestlandet for å feire med familien min. Sånn er det når man er sammen med en familiekjær egoist som meg selv. Det blir liksom ikke helt jul uten å sitte med julestrømpe og dyne klokken 11 på julemorgenen, og se Tre nøtter til Askepott. Morten fikk strømpe han også da, håper han tar imot bestikkelser når de kommer fra selveste julenissen.

Det er så godt å være hjemme! Jeg kunne helt sikkert sittet på sofaen her en hel måned uten å kjede meg, men siden jeg har besøk prøver jeg jo å være noen prosent bedre enn jeg egentlig er. Han er jo alltid så interessert i hvordan det er med meg og trening (les: ler av meg og trening) så vi går masse på tur, i tillegg til at vi fikk PT-time av lillebror til jul – så i går var hele gjengen borte på idrettsbanen og trente styrke. Fy søren så deilig, og enda mer fy søren: Som jeg ikke savner gymtimene på videregående!

Jeg ble også ansvarlig for juletre-komitéen, og å dekke bord til gjestene. Den veganske delen av julematen sto jeg og Marianne for, og om vi må si det selv, er vi begge greit enige om at vi disket opp den beste nøttesteiken vi har vært borti. Vi brukte oppskriften fra Vegetarbloggen som inspirasjon, men både sløyfet ingredienser og freestylet en del underveis. Resultatet ble altså så bra at det er like før vi gir ut kokebok i julegave neste år (som minner meg på at vi må huske å skrive den ned).

Fy søren. Jeg vet jeg er heldig som har den gjengen her. Takk for en fantastisk julefeiring i år igjen. Nå skal jeg nyte de siste feriedagene med familie, sofakos, ostepop-overdose og klimpring på pianoet ♥