bogstad camping

Da har det endelig vært litt sommer på østlandet også! Ikke at det ikke har vært fint vær før, altså – men for tiden går det nesten ikke an å leve i Oslo. Man ligge ute i Akerselva for å ikke krepere av varmen (eller myggstikk).

I helgen har vi hatt besøk av foreldrene mine, som hadde lånt seg bobil for anledningen. For et par! Om tjue-tretti år er jeg kanskje helt lik, men for øyeblikket er jeg litt for opptatt av stillestående flislagte bad med avløpsrør jeg ikke trenger å ofre en tanke. Til tross for å ikke være bitt av bobil-basillen, er jeg 300 % oppspist av mygg. I hele mitt Oslo-liv har jeg aldri så mye som hørt ordet «mygg» inne i sentrum, men nå. NÅ. Det er 2020 vet du. Alt går dunders.

Men med mygg og dommedag til sides: Er det ett sted jeg uten tvil skal tilbake til i sommer, må det være Bogstad. Tenk at jeg har bodd i Oslo siden 2012, og likevel aldri vært her? Eller, jeg hadde visst hatt en natt på campingplassen når jeg var liten – mamma fortalte skrekkhistorier om sanitæranlegget – men jeg kan bekrefte at dette er oppussa og krysser nå av hver eneste punkt på sjekklista.


Vi var ikke inne på selve Bogstad Gård, men nøyt livet en liten kilometer unna sandstranda. Her så vi på endene som lærte å svømme, drakk for mye Pepsi Max, badet og solte myggstikkene våre så lenge at jeg til slutt ble helt svimmel. Husk å spise i varmen, folkens, man merker ikke at man er sulten før det er for sent. Mat fant vi etter en liten times ventetid på Katla, hvor til og med de veldig kjipe Grandiosa-elskerne (meg og Pappa) ble positivt overraska. Lengter fortsatt etter mer av den desserten!


Denne helgen føltes vertfall som en liten miniferie, men reker på terrassen (jeg hadde vegetar-taco, hehe) og virgin drinks i fleng (har gitt opp alkohol). Mamma og Pappa har fått hilst på sitt nyeste barnebarn Puma, som de egentlig virka overraskende fornøyde med. Kanskje de endelig har innsett at alle mine avkom vil være firbeinte.

Bilder tatt av @wien_solberg

 

I dag er det vår

I dag er det vår. I det minste virker det sånn. Det er vanskelig å holde kontroll på dagene, men årstidene kommer og går. I dag har det vært både vinter og høst. Og nå vår. Kanskje naturen virkelig følte for å kjenne på styrken sin, nå som den er alene. Som en villhest som tester beina under seg for første gang. Hvor raskt kan jeg løpe?

Nå har en hel verden satt flyene sine på bakken. Jeg håper at om noe, vil folk i det minste huske miljøgevinsten som kom av dette. Huske hvor vi kommer fra, og hva vi skal bli. Huske at den furuen du ser fra stuevinduet har stått der siden lenge før din tid. Vi låner. Det må vi lære oss snart. Tid, sted, mennesker vi er glad i. Det er ingenting som skal vare evig. Jeg kan gå helt i oppløsning av å bare skrive det, men det gjør det ikke mindre sant.

Det kommer en dag der å sitte på sofaen og se på den neste nye serien ikke lenger blir en nødvendighet, men jeg tror vi kommer til å sitte der likevel. Vi er litt sånn, at ting kommer og går – og vi glemmer. Det er tungt i dag, å sitte her i vår egen stue, bare fordi vi må. Det gjør noe med psyken. Vi blir som barn som må pushe grensene. Gå litt for nærme personen foran i køen. Sitte litt for tett på gresset. Klemme litt på noen likevel, fordi de trenger det.

Og jeg tviler ikke på at de trenger det. Jeg trenger det. Men spør deg selv om akkurat den klemmen kommer til å redde, eller ødelegge liv. For det er hva du satser.

Jeg skal se en begravelse av en slektning digitalt i morgen. Jeg skal sitte her, i Oslo, og se på familie og mennesker jeg er glad i, bli tvunget til å sitte med to meters avstand og uten mulighet til å gi hverandre en trøstende hånd å holde i, når de sier farvel til noen som har betydd så mye. Jeg vet allerede nå at det kommer til å bli helt forjævlig.

Så nei. I dag er det vår. I morgen blir mindre lys. Mindre lovende.

 

i stuggu på røros

Daaa har vi kommet oss til Røros! Utrolig nok, for det så en smule mørkt ut der vi begge lå og slumra alarmene så lenge at vi mistet bussen til første tog. Når skal allmennheten oppdage at b-mennesker trenger flere timer om morgenen.

Togturen var dog, enda hyggeligere enn forventet. Jeg tror man iblant bare må bort fra der man bor for å innse at noen mennesker faktisk smiler til deg på ekte, uten annen agenda enn å gjøre dagen din litt lysere. Folk er sikkert sånn i Oslo og, jeg bare klarer ikke sette pris på mennesker som setter seg klin inntil meg på bussen og smiler med alle tenna, når det er tre av fire komplett tomme rader rundt oss på bussen, óg klokka er 08:00. Hvem er disse forferdelige morgenfuglene?

I dag tidlig var jeg nesten klar for å pakke kofferten for å flytte til langt uti skogen ala Elverum – det har roet seg litt etter å ha vandra rundt i gatene her uten å støte på ett eneste levende vesen på flere timer. Jeg hadde egentlig klart meg fint uten så mange flere folk, det problematiske er mer at 1) jeg tror Morten hadde gått på veggen om han bare hadde hatt meg å prate med, 2) det er ikke plass til å ha den fremtidige stallen min blant alle de freda trehusene fra 1800-tallet, og 3) mamma hadde aldri taklet at jeg bodde så langt borte fra havet – det hadde vel strengt talt ikke jeg heller.

Vi bor i et superkoslig lite hus med peis(!!), microbølgeovn(!!!!!!) og sentrum like utenfor døra. Kvelden brukte vi til å mekke sammen hjemmelaget pizza, jeg har blitt tvunget igjennom en episode av the Mandalorian, og vi har sagt ordet «stuggu» så mange ganger at Morten har bestemt seg for å omdøpe Google Home til nettopp det. Jeg tenker det får gå greit så lenge vi beholder ‘Puma’ for katten.

Nå skal vi faktisk ut og prøve å ta bilder av stjerner og nordlys, til tross for at værgudene har spådd null nordlys og overskyet nattehimmel.

 

falling winter crystals

Hei og hopp fra sofakroken! Dag to med stiv nakke står for tur, men i dag slapp i det minste migrenen taket – så da har man plutselig fått litt av livsgleden tilbake, til tross for at jeg i går kveld hadde så vondt at jeg lå og rullet i mørket med tårer nedover kinnene og hylte at jeg aldri hadde forstått aktiv dødshjelp bedre. Hilsen migrene og stiv nakke.


Til det litt mindre dystre: Det snør i Oslo! Jeg var nesten redd for at det allerede hadde blitt vår så tidlig i februar, men forhåpentligvis får vi den hvite jula som aldri kom i noen uker fremover. Så får jeg bare krysse fingrene for at jeg slipper unna isete fortau med fall og nakkesleng, jeg tror faktisk ikke jeg tåler flere gårsdager i år.

Dagen i dag skal bare brukes til å bli bedre. Jeg vurderer å bestille time hos naprapat, men blir fysisk kvalm av tanken på å legge meg flat på et bord hos en fremmed, sånn at de kan stikke nåler (og gud vet hva ellers) i nakken på meg. Mulig det blir thai-sjappa bortpå hjørnet istedenfor, vi får rett og slett se hva uken bringer. Kanskje Ibux-krem alene kan redde hele helsa mi, den reddet vertfall nattesøvnen etter utallige timer med smerteskrik.

Dagens tips: Gjør nakkeøvelser, forebygging er everything.

 

den første måneden i 2020


Jeg starter årets blogg med å falle så fabulously late inn i januar, at det faktisk er blitt februar. Det er litt vanskelig å sette fingern på akkurat hva det var som skjedde i måneden som gikk, men høydepunktet var definitivt å reise på hyttetur til Lifjell med Morten, Heidi og Hermann.


For det første, så var det den fineste hytta jeg har sett. Skikkelig Home&Cottage-stil, og jeg ble enda mer klar for å flytta til et svært hyggelig hus langt uti gokk, istedenfor å punge ut med femten lapper i måneden for å bo på veldig få kvadratmeter i Tigerstaden.

For det andre, så har jeg ikke tenkt så langt som til å ha en follow-up her, men jeg kan til eksempel nevne at om man kobinerer to kvelden med brettspill, med tiårets vinnerinnstinkter rundt bordet, og alle overlever – da kan man kalle seg venner på ekte. 

Det var forresten jeg som vant flest spill. 

Nei, en helg med gode venner, akebrett, overdose av taco og milevis med snø utenfor hyttevinduet – det var akkurat hva jeg trengte. Det er faktisk allerede noen uker siden, og jeg kjenner det blir godt å komme seg litt bort igjen snart. Veldig rart å være så rastløs, siden jeg egentlig er utrolig hjemmekjær. Man blir vel litt svimmel av hele livet når man går rundt i mørket dag ut og dag inn. Jeg har ingenting i mot vinteren så lenge den kan tilbringes slik som dette, men å sitte på kontoret og se sola gå ned timesvis før jeg skal hjem og spise middag… det er ikke like spennende 🙂

Takk for en kjempefin tur, beste!

 
 
 

Julaften 2019

Ønsker alle en forsinket God Jul! I år som i fjor fikk jeg lurt med Morten til Vestlandet for å feire med familien min. Sånn er det når man er sammen med en familiekjær egoist som meg selv. Det blir liksom ikke helt jul uten å sitte med julestrømpe og dyne klokken 11 på julemorgenen, og se Tre nøtter til Askepott. Morten fikk strømpe han også da, håper han tar imot bestikkelser når de kommer fra selveste julenissen.

Det er så godt å være hjemme! Jeg kunne helt sikkert sittet på sofaen her en hel måned uten å kjede meg, men siden jeg har besøk prøver jeg jo å være noen prosent bedre enn jeg egentlig er. Han er jo alltid så interessert i hvordan det er med meg og trening (les: ler av meg og trening) så vi går masse på tur, i tillegg til at vi fikk PT-time av lillebror til jul – så i går var hele gjengen borte på idrettsbanen og trente styrke. Fy søren så deilig, og enda mer fy søren: Som jeg ikke savner gymtimene på videregående!

Jeg ble også ansvarlig for juletre-komitéen, og å dekke bord til gjestene. Den veganske delen av julematen sto jeg og Marianne for, og om vi må si det selv, er vi begge greit enige om at vi disket opp den beste nøttesteiken vi har vært borti. Vi brukte oppskriften fra Vegetarbloggen som inspirasjon, men både sløyfet ingredienser og freestylet en del underveis. Resultatet ble altså så bra at det er like før vi gir ut kokebok i julegave neste år (som minner meg på at vi må huske å skrive den ned).

Fy søren. Jeg vet jeg er heldig som har den gjengen her. Takk for en fantastisk julefeiring i år igjen. Nå skal jeg nyte de siste feriedagene med familie, sofakos, ostepop-overdose og klimpring på pianoet ♥

 

Gratiskonsert & steriliserte feminister

Da er jeg akkurat ferdig med å holde konsert for ufrivillige naboer. Jeg har lenge kjent på alt for mye frykt for klager og diverse, men nå har jeg kvinnet meg opp (takk Christina) til at det ikke er noe å være bekymret for. Om jeg skal tåle slow-motion oppussing og barneskrik hver enste morgen, formiddag, fridag og helg – ja, da har jeg rett til å hyle gjennom hele det nye albumet til Taylor Swift på fredagskvelden. Twice.

I går var vi i Hønefoss, da Faye som vi adoptere fra Dyrebeskyttelsen skulle steriliseres. Mammahjertet mitt har gruet seg omtrent siden vi fikk henne, men ifølge veterinæren tok hun det selv med slående ro. Hun satt med høystrå i munnen og smattet omtrent til narkosen kicka inn – og der andre kaniner (hence; Spotlight) måtte tvangsfores med Critical Care den første dagen/natta, er Faye allerede i gang med selvforsyning. Spot fikk et lite snitt i pungen og grein i flere dager, Faye har fått fjernet indre kjønnsorganer og spretter allerede rundt som sitt mest sjefsomme seg.

Nå er planen videre en skitten grandiosa, og å finne frem en skikkelig forferdelig klisjé av en film jeg allerede har sett hundre ganger. Akkurat hvilken har jeg ikke bestemt meg for, men om du er jente på 24+ kjenner du til kategorien.

Ønsker alle som ikke stemmer FRP eller er motstandere av Taylor Swift en skikkelig fin lørdag!

 

en liten update: i’m home

Å komme hjem er alltid godt. Litt ekstra godt når man er ordentlig hjemmekjær, enda litt bedre når man ikke trodde man skulle komme seg dit. Jeg har vært ute og flydd igjen, for andre gang i 2019, og jeg er helt på lag med de fra unge MDG som gikk ut og sa noe om at nordmenn burde få kvote på tre flyreiser i året. To holder for meg si.

Klokken er så vidt bikket syv om morgenen, men for oss som lever på thailandsk tid er den godt utpå formiddagen. Det passet veldig fint å komme hjem sent i går kveld, da jeg alltid (omtrent) havner i koma etter en flyreise uansett. Så da våknet vi begge opp til ganske normal A-menneske-tid.

Hjemmekjær som jeg er, kan jeg allerede nå ramse opp en hel liten novelle om hvorfor Norge, og ikke minst leiligheten vår, er så bra. For det første er den på størrelse med et slott. Kanskje fordi jeg har bodd på hotel-rom og i bungalows de siste tre ukene? Neida. Jeg er rimelig sikker på at den har blitt større. Hva kan jeg si, særere ting har skjedd.

Å komme til Norge igjen var helt magisk. Det var blant annet snø ute, og vi ble møtt av frisk og kald luft når vi sto på Oslo S i går kveld. Frisk luft har de siste ukene vært et fjernt og sårt savnet minne, og jeg har vanskeligheter for å beskrive gleden av å kjenne på den igjen. Inn døra hjemme sto Heidi parat med bursdagsmiddag og partyhatter, og vi ble servert en høyst savnet middagsrett: Taco! Etterpå kunne legge meg i pysj og ullsokker, i en kald seng på et kaldt rom. Klokken syv våknet jeg opp uten å være gjennomsvett, og det var fortsatt mørkt ute. Jeg elsker at jeg kunne traske ut på badet og vaske ansiktet i kaldt vann fra springen, og kroppen i varmt vann fra dusjen. At man i Norge faktisk kan kaste toalettpapir i toalettet, og at man ikke alle deler på en felles – som jeg kaller det – «rompedusj«.

Som jeg gang på gang føler jeg må fortelle M: Nei, jeg mislikte ikke Thailand. Jeg er bare skikkelig skikkelig hjemmekjær. Men hallo. Jeg har for andra gang i livet reist til omtrent andre siden av verden, og jeg er så sykt takknemlig for at jeg har muligheten til å oppleve andre kulturer. Jeg har så masse tanker, følelser, og steder å fortelle om – at det er vanskelig å begynne. Så jeg gjør ikke det nå. Første innlegg om våre første dager kommer når det kommer, jeg må bare la hodet få kverne ferdig først ♥