i stuggu på røros

Daaa har vi kommet oss til Røros! Utrolig nok, for det så en smule mørkt ut der vi begge lå og slumra alarmene så lenge at vi mistet bussen til første tog. Når skal allmennheten oppdage at b-mennesker trenger flere timer om morgenen.

Togturen var dog, enda hyggeligere enn forventet. Jeg tror man iblant bare må bort fra der man bor for å innse at noen mennesker faktisk smiler til deg på ekte, uten annen agenda enn å gjøre dagen din litt lysere. Folk er sikkert sånn i Oslo og, jeg bare klarer ikke sette pris på mennesker som setter seg klin inntil meg på bussen og smiler med alle tenna, når det er tre av fire komplett tomme rader rundt oss på bussen, óg klokka er 08:00. Hvem er disse forferdelige morgenfuglene?

I dag tidlig var jeg nesten klar for å pakke kofferten for å flytte til langt uti skogen ala Elverum – det har roet seg litt etter å ha vandra rundt i gatene her uten å støte på ett eneste levende vesen på flere timer. Jeg hadde egentlig klart meg fint uten så mange flere folk, det problematiske er mer at 1) jeg tror Morten hadde gått på veggen om han bare hadde hatt meg å prate med, 2) det er ikke plass til å ha den fremtidige stallen min blant alle de freda trehusene fra 1800-tallet, og 3) mamma hadde aldri taklet at jeg bodde så langt borte fra havet – det hadde vel strengt talt ikke jeg heller.

Vi bor i et superkoslig lite hus med peis(!!), microbølgeovn(!!!!!!) og sentrum like utenfor døra. Kvelden brukte vi til å mekke sammen hjemmelaget pizza, jeg har blitt tvunget igjennom en episode av the Mandalorian, og vi har sagt ordet «stuggu» så mange ganger at Morten har bestemt seg for å omdøpe Google Home til nettopp det. Jeg tenker det får gå greit så lenge vi beholder ‘Puma’ for katten.

Nå skal vi faktisk ut og prøve å ta bilder av stjerner og nordlys, til tross for at værgudene har spådd null nordlys og overskyet nattehimmel.

 

falling winter crystals

Hei og hopp fra sofakroken! Dag to med stiv nakke står for tur, men i dag slapp i det minste migrenen taket – så da har man plutselig fått litt av livsgleden tilbake, til tross for at jeg i går kveld hadde så vondt at jeg lå og rullet i mørket med tårer nedover kinnene og hylte at jeg aldri hadde forstått aktiv dødshjelp bedre. Hilsen migrene og stiv nakke.


Til det litt mindre dystre: Det snør i Oslo! Jeg var nesten redd for at det allerede hadde blitt vår så tidlig i februar, men forhåpentligvis får vi den hvite jula som aldri kom i noen uker fremover. Så får jeg bare krysse fingrene for at jeg slipper unna isete fortau med fall og nakkesleng, jeg tror faktisk ikke jeg tåler flere gårsdager i år.

Dagen i dag skal bare brukes til å bli bedre. Jeg vurderer å bestille time hos naprapat, men blir fysisk kvalm av tanken på å legge meg flat på et bord hos en fremmed, sånn at de kan stikke nåler (og gud vet hva ellers) i nakken på meg. Mulig det blir thai-sjappa bortpå hjørnet istedenfor, vi får rett og slett se hva uken bringer. Kanskje Ibux-krem alene kan redde hele helsa mi, den reddet vertfall nattesøvnen etter utallige timer med smerteskrik.

Dagens tips: Gjør nakkeøvelser, forebygging er everything.

 

den første måneden i 2020


Jeg starter årets blogg med å falle så fabulously late inn i januar, at det faktisk er blitt februar. Det er litt vanskelig å sette fingern på akkurat hva det var som skjedde i måneden som gikk, men høydepunktet var definitivt å reise på hyttetur til Lifjell med Morten, Heidi og Hermann.


For det første, så var det den fineste hytta jeg har sett. Skikkelig Home&Cottage-stil, og jeg ble enda mer klar for å flytta til et svært hyggelig hus langt uti gokk, istedenfor å punge ut med femten lapper i måneden for å bo på veldig få kvadratmeter i Tigerstaden.

For det andre, så har jeg ikke tenkt så langt som til å ha en follow-up her, men jeg kan til eksempel nevne at om man kobinerer to kvelden med brettspill, med tiårets vinnerinnstinkter rundt bordet, og alle overlever – da kan man kalle seg venner på ekte. 

Det var forresten jeg som vant flest spill. 

Nei, en helg med gode venner, akebrett, overdose av taco og milevis med snø utenfor hyttevinduet – det var akkurat hva jeg trengte. Det er faktisk allerede noen uker siden, og jeg kjenner det blir godt å komme seg litt bort igjen snart. Veldig rart å være så rastløs, siden jeg egentlig er utrolig hjemmekjær. Man blir vel litt svimmel av hele livet når man går rundt i mørket dag ut og dag inn. Jeg har ingenting i mot vinteren så lenge den kan tilbringes slik som dette, men å sitte på kontoret og se sola gå ned timesvis før jeg skal hjem og spise middag… det er ikke like spennende 🙂

Takk for en kjempefin tur, beste!

 
 
 

Julaften 2019

Ønsker alle en forsinket God Jul! I år som i fjor fikk jeg lurt med Morten til Vestlandet for å feire med familien min. Sånn er det når man er sammen med en familiekjær egoist som meg selv. Det blir liksom ikke helt jul uten å sitte med julestrømpe og dyne klokken 11 på julemorgenen, og se Tre nøtter til Askepott. Morten fikk strømpe han også da, håper han tar imot bestikkelser når de kommer fra selveste julenissen.

Det er så godt å være hjemme! Jeg kunne helt sikkert sittet på sofaen her en hel måned uten å kjede meg, men siden jeg har besøk prøver jeg jo å være noen prosent bedre enn jeg egentlig er. Han er jo alltid så interessert i hvordan det er med meg og trening (les: ler av meg og trening) så vi går masse på tur, i tillegg til at vi fikk PT-time av lillebror til jul – så i går var hele gjengen borte på idrettsbanen og trente styrke. Fy søren så deilig, og enda mer fy søren: Som jeg ikke savner gymtimene på videregående!

Jeg ble også ansvarlig for juletre-komitéen, og å dekke bord til gjestene. Den veganske delen av julematen sto jeg og Marianne for, og om vi må si det selv, er vi begge greit enige om at vi disket opp den beste nøttesteiken vi har vært borti. Vi brukte oppskriften fra Vegetarbloggen som inspirasjon, men både sløyfet ingredienser og freestylet en del underveis. Resultatet ble altså så bra at det er like før vi gir ut kokebok i julegave neste år (som minner meg på at vi må huske å skrive den ned).

Fy søren. Jeg vet jeg er heldig som har den gjengen her. Takk for en fantastisk julefeiring i år igjen. Nå skal jeg nyte de siste feriedagene med familie, sofakos, ostepop-overdose og klimpring på pianoet ♥

 

Gratiskonsert & steriliserte feminister

Da er jeg akkurat ferdig med å holde konsert for ufrivillige naboer. Jeg har lenge kjent på alt for mye frykt for klager og diverse, men nå har jeg kvinnet meg opp (takk Christina) til at det ikke er noe å være bekymret for. Om jeg skal tåle slow-motion oppussing og barneskrik hver enste morgen, formiddag, fridag og helg – ja, da har jeg rett til å hyle gjennom hele det nye albumet til Taylor Swift på fredagskvelden. Twice.

I går var vi i Hønefoss, da Faye som vi adoptere fra Dyrebeskyttelsen skulle steriliseres. Mammahjertet mitt har gruet seg omtrent siden vi fikk henne, men ifølge veterinæren tok hun det selv med slående ro. Hun satt med høystrå i munnen og smattet omtrent til narkosen kicka inn – og der andre kaniner (hence; Spotlight) måtte tvangsfores med Critical Care den første dagen/natta, er Faye allerede i gang med selvforsyning. Spot fikk et lite snitt i pungen og grein i flere dager, Faye har fått fjernet indre kjønnsorganer og spretter allerede rundt som sitt mest sjefsomme seg.

Nå er planen videre en skitten grandiosa, og å finne frem en skikkelig forferdelig klisjé av en film jeg allerede har sett hundre ganger. Akkurat hvilken har jeg ikke bestemt meg for, men om du er jente på 24+ kjenner du til kategorien.

Ønsker alle som ikke stemmer FRP eller er motstandere av Taylor Swift en skikkelig fin lørdag!

 

en liten update: i’m home

Å komme hjem er alltid godt. Litt ekstra godt når man er ordentlig hjemmekjær, enda litt bedre når man ikke trodde man skulle komme seg dit. Jeg har vært ute og flydd igjen, for andre gang i 2019, og jeg er helt på lag med de fra unge MDG som gikk ut og sa noe om at nordmenn burde få kvote på tre flyreiser i året. To holder for meg si.

Klokken er så vidt bikket syv om morgenen, men for oss som lever på thailandsk tid er den godt utpå formiddagen. Det passet veldig fint å komme hjem sent i går kveld, da jeg alltid (omtrent) havner i koma etter en flyreise uansett. Så da våknet vi begge opp til ganske normal A-menneske-tid.

Hjemmekjær som jeg er, kan jeg allerede nå ramse opp en hel liten novelle om hvorfor Norge, og ikke minst leiligheten vår, er så bra. For det første er den på størrelse med et slott. Kanskje fordi jeg har bodd på hotel-rom og i bungalows de siste tre ukene? Neida. Jeg er rimelig sikker på at den har blitt større. Hva kan jeg si, særere ting har skjedd.

Å komme til Norge igjen var helt magisk. Det var blant annet snø ute, og vi ble møtt av frisk og kald luft når vi sto på Oslo S i går kveld. Frisk luft har de siste ukene vært et fjernt og sårt savnet minne, og jeg har vanskeligheter for å beskrive gleden av å kjenne på den igjen. Inn døra hjemme sto Heidi parat med bursdagsmiddag og partyhatter, og vi ble servert en høyst savnet middagsrett: Taco! Etterpå kunne legge meg i pysj og ullsokker, i en kald seng på et kaldt rom. Klokken syv våknet jeg opp uten å være gjennomsvett, og det var fortsatt mørkt ute. Jeg elsker at jeg kunne traske ut på badet og vaske ansiktet i kaldt vann fra springen, og kroppen i varmt vann fra dusjen. At man i Norge faktisk kan kaste toalettpapir i toalettet, og at man ikke alle deler på en felles – som jeg kaller det – «rompedusj«.

Som jeg gang på gang føler jeg må fortelle M: Nei, jeg mislikte ikke Thailand. Jeg er bare skikkelig skikkelig hjemmekjær. Men hallo. Jeg har for andra gang i livet reist til omtrent andre siden av verden, og jeg er så sykt takknemlig for at jeg har muligheten til å oppleve andre kulturer. Jeg har så masse tanker, følelser, og steder å fortelle om – at det er vanskelig å begynne. Så jeg gjør ikke det nå. Første innlegg om våre første dager kommer når det kommer, jeg må bare la hodet få kverne ferdig først ♥

 

en lørdag i østmarka


Så jeg har prøvd å regne på det, hvor mange helger jeg egentlig har hatt på meg til å komme meg ut i marka her i Oslo. Jeg flyttet hit en gang i 2012, så jeg skal ikke engang prøve å finne på unnskyldninger. Ærlig talt har jeg tenkt at det ikke er skog her, tror jeg. Oslo er jo byen, liksom. Men i går, folkens, i går var jeg på min første tur i østmarka. Skogen er jo mitt element, og jeg er aldri lykkeligere enn når jeg får vandre der mellom trærne. Det gjorde jo ikke saken verre at sola skimtet til og sendte de fineste strålene gjennom alle de fargerike bladene. Nå er jeg veldig klar for å flytte ut av blokkleilighet og inn i enebolig så nære marka at man lukter bål når folk sitter langs stien og griller. Ja til flere dager i skogen!




Vi er jo så heldige som får låne Milou iblant, og det å ha hund gjør alt med å gå på tur 100 ganger bedre. Dørstokkmila blir til eksempel lekende lekk når man har en logrende hale og siklende munn som danser rundt beina dine sekundet du sier «tur». På sikt tørr jeg vedde på at det kommer hund til gårds her hjemme, men jeg har foreslått at kaninene helt sikkert hadde satt pris på en tur i marka, de óg.

Angående løypa vi gikk, startet vi turen via «Flyktningeruta». Litt usikker på hvor langt vi egentlig gikk, men noe sier meg at den originale løypa på 3 kilometer ble til det dobbelte – minst. Det var dog, helt helt innafor. Etter min første fest (med alkohol) på flere måneder kvelden før, kjente jeg på hodet at det var helt rett å svette ut giftstoffene og kjenne frisk kjølig luft i fleisen uansett. Anbefales til alle slitne kropper i dag!

Så takk for turen gutta, dette må gjentas snart ♥

 

Å frykte døden hele livet

Mental helse er noe jeg snakker mye om, men det er en stund siden jeg delte hele historien min. Eller gjorde jeg noensinne det? Jeg er åpen om det å ha angst, hvor redd jeg er for å fly, og ja – iblant redselen for det å eksistere i det hele tatt. Jeg er redd for ting andre tar helt naturlig.

Angsten kom for lenge siden. Den går så langt tilbake som til da jeg først hørte om døden.

Anette, syv år. Jeg var redd for monstrene under senga, men det gikk fint. Mamma kunne skru på lyset og ha soveromsdøra litt på gløtt, så var det ikke farlig lenger. Jeg hadde mareritt om trollene i skogen, men det gikk fint. Jeg kunne våkne opp og pappa kunne fortelle meg at de ikke fantes på ekte. De voksne var ikke redde for noe som helst, og de hadde alle svarene. Frem til døden. De kunne ikke forklare døden. De visste ikke hva det ville si, om man døde. Meg, som både menneske og bedreviter, måtte vite.

Jeg vokste opp i et lite byggefelt, der kristendom var en del av det å vokse opp. Mamma trodde på Gud, pappa gjorde ikke. Det var ikke så nøye. Jeg og vennene mine gikk på søndagsskole. Ikke fordi vi var så opptatt av Gud og Jesus, men fordi at her fikk vi pene klistremerker til bøkene våre hver gang vi dukket opp på slaget syv. Her fikk vi male, tegne, lage julekort og spille brettspill. De snakket om døden her. «Himmelen». Men om du ikke var troende? Helvetet. Jeg var syv år, og ble fortalt at mamma ville komme til himmelen for å være troende, og pappa ville komme til helvetet fordi han tenkte annerledes. Jeg ble fortalt at døden ville skille foreldrene mine fra hverandre, og at jeg måtte velge mellom ikke bare Himmelen og Helvetet – men mamma og pappa.

Angsten min grunnet mye i dette. Men det kan også ha vært tidligere ting. Jeg var alltid litt fragile. Mitt første møte med en psykolog fikk jeg da jeg var 12 år. Hun fortalte meg at jeg tenkte som en gammel 80-åring som forberedte seg på å dø. Jeg hadde hele livet foran meg, og alt jeg klarte å tenke på var hva som skulle skje når det hele var over. Den tanken klarte jeg ikke å rømme fra. Jeg møtte den samme damen noen ganger til, og hvert møte gjorde meg mer engstelig. Kanskje det ble for mye fokus på det? Jeg var redd for å dø og være ingenting. Redd for at jeg ville bli gjenfødt et annet sted, i en annen familie, uten noe minne om den jeg nå holdt så kjær. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har klatret opp i senga til mamma og pappa for å få ligge mellom dem. Det var som et tap hver gang jeg innså at jeg ikke kom til å klare å sove alene. Når tankene var for mørke. Skammet meg der jeg gikk mot soverommet deres. Der kunne jeg ligge våken i timesvis og bare høre på dem puste.

Frykten fadet bort, den måtte jo det.

Anette, 19 år. Jeg hadde mitt første panikkanfall i fullt dagslys. Jeg kjente den ikke engang igjen, angsten. Den føltes så annerledes. Var den blitt voksen, den og? Verden rundt meg begynte å spinne, hvite dotter som minnet om stjerner blinket rundt meg. Og så, sluttet jeg å puste. Det kom ikke luft inn til lungene mine, og selv når jeg forsøkte å hyle etter hjelp, kom det ikke et eneste ord.

Jeg ble hentet i ambulanse. De stakk meg i fingeren for å sjekke blodet mitt. Jeg husker ikke mye av turen, annet en at jeg var i en slags sky. Alt var grått og tåkete Jeg var redd for å åpne øynene og oppdage at verden fortsatt var helt ulik det den hadde vært for bare noen minutter siden. Jeg kom inn på Legevakten, og ble plassert på en benk. Jeg vet fortsatt ikke hvor mange timer jeg ble liggende her å gråte i stillhet. Ikke ett eneste menneske som gikk forbi enset meg et blikk. Jeg har ikke tall på hvor mange sykepleiere, leger og helsepersonell som gikk frem og tilbake uten å se på meg. Jeg trodde jeg skulle dø, ingen hadde sagt meg i mot – og der lot de meg ligge.

Når legen endelig hentet meg inn på kontoret sitt, ble ingenting egentlig bedre. Jeg ble ikke tatt i hånden, jeg fikk ikke vite hvem han var. Ingen smil, ingen beroligende ord eller blikk. Jeg tror faktisk ikke han så på meg i det hele tatt. Han stirret heller på skjermen foran seg, før han bestemte seg for at «du har angst, ta to til fire av disse pillene neste gang det skjer».

Så der sto jeg, med ingen andre følelser enn å være hjelpesløs. Ristet fortsatt av gråt, verden spant fortsatt rundt. Den eneste forandringen fra nå, og da, var at jeg hadde to bokser med piller i hendene mine. Piller jeg aldri ba om, eller trodde var løsningen på problemet.

For det er greia med angsten, den kommer og går. Etter legebesøket som endte i en endeløs resept på piller, var jeg nede i flere måneder. Jeg lå bare i senga hjemme, og bare det å skulle gå inn på badet og ta en dusj var noe jeg gruet meg til. Tenk om jeg falt der inne, bak en låst dør? Jeg mistet mye av mitt første skoleår her i Oslo. Jeg klarte ikke å dra dit og følge med i timen.

Frykten fadet igjen, den måtte jo det.

Om legen på Legevakta hadde gjort jobben sin, ville han raskt ha oppdaget at jeg var farlig lav i både vitamin B12 og Jern. Én av dem alene er nok til at man kan føle seg både svimmel, og tappet for energi – men begge? Det er et helt eget nivå. Dette tilfellet er vel kanskje grunnen til at jeg fortsetter å beholde min gamle fastlege fra hjembyen min, selv om jeg ikke har bodd der på flere år. Hun kjenner meg. Hun lytter på hva jeg har å si. Hun gjør jobben sin. Hun oppdaget dette.

Jeg har fortsatt angst. Men jeg prøver å tenke på den mer som en følelse. Og om jeg kjenner på den prøver jeg å distansere den, sette den ved siden av meg. Spørre den hvorfor den er her. Er det noe jeg går rundt og bærer på som jeg trenger å snakke om? Det kan være underliggende. Det kan også være ingenting. Men å spise og sove godt, er det aller beste man gjøre for å forhindre den. Fysisk og mental trening også.

Jeg er nok lettere å trigge enn mange andre. Det kan jeg ikke forandre. Men jeg kan jobbe med måten jeg håndterer det på. Det viktigste jeg har lært meg når det kommer til angst, kan beskrives med denne fine frasen: «You have two choices. To control your mind, or to let your mind control you» for det er så sant.

De fleste vil oppleve angst på et punkt i livet, og det vil være så mye lettere å håndtere om du vet hva det er, og hvordan du kan kontrollere det. Piller er ikke svaret, selv om de kan være et verktøy for noen. Jeg brukte mine to ganger. Etter det bærte jeg dem rundt i veska i ca ett år. Det var betryggende å vite at de var der, bare sånn i tilfelle. Men hver gang angsten tikket inn, pushet jeg meg selv til å «bare vente litt til» med å ta dem. Flere ganger enn ikke, endte dette med at jeg kjempet meg gjennom angsten på egenhånd, for plutselig var anfallet over. Du finner ingen piller i veska mi i dag.

Om det er noe du skal ta med deg fra denne teksten: Aldri vær flau over at du har angst. Vi har alle våre kamper, noen bare skjuler dem bedre. Mental helse er like viktig, og normalt, som fysisk helse.

Angsten er din, og det er du som må lære deg å leve med den. Det kan ingen, hverken psykologer, piller eller gode foreldre gjøre for deg. Men du er ikke alene.