Julaften 2019

Ønsker alle en forsinket God Jul! I år som i fjor fikk jeg lurt med Morten til Vestlandet for å feire med familien min. Sånn er det når man er sammen med en familiekjær egoist som meg selv. Det blir liksom ikke helt jul uten å sitte med julestrømpe og dyne klokken 11 på julemorgenen, og se Tre nøtter til Askepott. Morten fikk strømpe han også da, håper han tar imot bestikkelser når de kommer fra selveste julenissen.

Det er så godt å være hjemme! Jeg kunne helt sikkert sittet på sofaen her en hel måned uten å kjede meg, men siden jeg har besøk prøver jeg jo å være noen prosent bedre enn jeg egentlig er. Han er jo alltid så interessert i hvordan det er med meg og trening (les: ler av meg og trening) så vi går masse på tur, i tillegg til at vi fikk PT-time av lillebror til jul – så i går var hele gjengen borte på idrettsbanen og trente styrke. Fy søren så deilig, og enda mer fy søren: Som jeg ikke savner gymtimene på videregående!

Jeg ble også ansvarlig for juletre-komitéen, og å dekke bord til gjestene. Den veganske delen av julematen sto jeg og Marianne for, og om vi må si det selv, er vi begge greit enige om at vi disket opp den beste nøttesteiken vi har vært borti. Vi brukte oppskriften fra Vegetarbloggen som inspirasjon, men både sløyfet ingredienser og freestylet en del underveis. Resultatet ble altså så bra at det er like før vi gir ut kokebok i julegave neste år (som minner meg på at vi må huske å skrive den ned).

Fy søren. Jeg vet jeg er heldig som har den gjengen her. Takk for en fantastisk julefeiring i år igjen. Nå skal jeg nyte de siste feriedagene med familie, sofakos, ostepop-overdose og klimpring på pianoet ♥

 

Gratiskonsert & steriliserte feminister

Da er jeg akkurat ferdig med å holde konsert for ufrivillige naboer. Jeg har lenge kjent på alt for mye frykt for klager og diverse, men nå har jeg kvinnet meg opp (takk Christina) til at det ikke er noe å være bekymret for. Om jeg skal tåle slow-motion oppussing og barneskrik hver enste morgen, formiddag, fridag og helg – ja, da har jeg rett til å hyle gjennom hele det nye albumet til Taylor Swift på fredagskvelden. Twice.

I går var vi i Hønefoss, da Faye som vi adoptere fra Dyrebeskyttelsen skulle steriliseres. Mammahjertet mitt har gruet seg omtrent siden vi fikk henne, men ifølge veterinæren tok hun det selv med slående ro. Hun satt med høystrå i munnen og smattet omtrent til narkosen kicka inn – og der andre kaniner (hence; Spotlight) måtte tvangsfores med Critical Care den første dagen/natta, er Faye allerede i gang med selvforsyning. Spot fikk et lite snitt i pungen og grein i flere dager, Faye har fått fjernet indre kjønnsorganer og spretter allerede rundt som sitt mest sjefsomme seg.

Nå er planen videre en skitten grandiosa, og å finne frem en skikkelig forferdelig klisjé av en film jeg allerede har sett hundre ganger. Akkurat hvilken har jeg ikke bestemt meg for, men om du er jente på 24+ kjenner du til kategorien.

Ønsker alle som ikke stemmer FRP eller er motstandere av Taylor Swift en skikkelig fin lørdag!

 

en liten update: i’m home

Å komme hjem er alltid godt. Litt ekstra godt når man er ordentlig hjemmekjær, enda litt bedre når man ikke trodde man skulle komme seg dit. Jeg har vært ute og flydd igjen, for andre gang i 2019, og jeg er helt på lag med de fra unge MDG som gikk ut og sa noe om at nordmenn burde få kvote på tre flyreiser i året. To holder for meg si.

Klokken er så vidt bikket syv om morgenen, men for oss som lever på thailandsk tid er den godt utpå formiddagen. Det passet veldig fint å komme hjem sent i går kveld, da jeg alltid (omtrent) havner i koma etter en flyreise uansett. Så da våknet vi begge opp til ganske normal A-menneske-tid.

Hjemmekjær som jeg er, kan jeg allerede nå ramse opp en hel liten novelle om hvorfor Norge, og ikke minst leiligheten vår, er så bra. For det første er den på størrelse med et slott. Kanskje fordi jeg har bodd på hotel-rom og i bungalows de siste tre ukene? Neida. Jeg er rimelig sikker på at den har blitt større. Hva kan jeg si, særere ting har skjedd.

Å komme til Norge igjen var helt magisk. Det var blant annet snø ute, og vi ble møtt av frisk og kald luft når vi sto på Oslo S i går kveld. Frisk luft har de siste ukene vært et fjernt og sårt savnet minne, og jeg har vanskeligheter for å beskrive gleden av å kjenne på den igjen. Inn døra hjemme sto Heidi parat med bursdagsmiddag og partyhatter, og vi ble servert en høyst savnet middagsrett: Taco! Etterpå kunne legge meg i pysj og ullsokker, i en kald seng på et kaldt rom. Klokken syv våknet jeg opp uten å være gjennomsvett, og det var fortsatt mørkt ute. Jeg elsker at jeg kunne traske ut på badet og vaske ansiktet i kaldt vann fra springen, og kroppen i varmt vann fra dusjen. At man i Norge faktisk kan kaste toalettpapir i toalettet, og at man ikke alle deler på en felles – som jeg kaller det – «rompedusj«.

Som jeg gang på gang føler jeg må fortelle M: Nei, jeg mislikte ikke Thailand. Jeg er bare skikkelig skikkelig hjemmekjær. Men hallo. Jeg har for andra gang i livet reist til omtrent andre siden av verden, og jeg er så sykt takknemlig for at jeg har muligheten til å oppleve andre kulturer. Jeg har så masse tanker, følelser, og steder å fortelle om – at det er vanskelig å begynne. Så jeg gjør ikke det nå. Første innlegg om våre første dager kommer når det kommer, jeg må bare la hodet få kverne ferdig først ♥

 

en lørdag i østmarka


Så jeg har prøvd å regne på det, hvor mange helger jeg egentlig har hatt på meg til å komme meg ut i marka her i Oslo. Jeg flyttet hit en gang i 2012, så jeg skal ikke engang prøve å finne på unnskyldninger. Ærlig talt har jeg tenkt at det ikke er skog her, tror jeg. Oslo er jo byen, liksom. Men i går, folkens, i går var jeg på min første tur i østmarka. Skogen er jo mitt element, og jeg er aldri lykkeligere enn når jeg får vandre der mellom trærne. Det gjorde jo ikke saken verre at sola skimtet til og sendte de fineste strålene gjennom alle de fargerike bladene. Nå er jeg veldig klar for å flytte ut av blokkleilighet og inn i enebolig så nære marka at man lukter bål når folk sitter langs stien og griller. Ja til flere dager i skogen!




Vi er jo så heldige som får låne Milou iblant, og det å ha hund gjør alt med å gå på tur 100 ganger bedre. Dørstokkmila blir til eksempel lekende lekk når man har en logrende hale og siklende munn som danser rundt beina dine sekundet du sier «tur». På sikt tørr jeg vedde på at det kommer hund til gårds her hjemme, men jeg har foreslått at kaninene helt sikkert hadde satt pris på en tur i marka, de óg.

Angående løypa vi gikk, startet vi turen via «Flyktningeruta». Litt usikker på hvor langt vi egentlig gikk, men noe sier meg at den originale løypa på 3 kilometer ble til det dobbelte – minst. Det var dog, helt helt innafor. Etter min første fest (med alkohol) på flere måneder kvelden før, kjente jeg på hodet at det var helt rett å svette ut giftstoffene og kjenne frisk kjølig luft i fleisen uansett. Anbefales til alle slitne kropper i dag!

Så takk for turen gutta, dette må gjentas snart ♥

 

Å frykte døden hele livet

Mental helse er noe jeg snakker mye om, men det er en stund siden jeg delte hele historien min. Eller gjorde jeg noensinne det? Jeg er åpen om det å ha angst, hvor redd jeg er for å fly, og ja – iblant redselen for det å eksistere i det hele tatt. Jeg er redd for ting andre tar helt naturlig.

Angsten kom for lenge siden. Den går så langt tilbake som til da jeg først hørte om døden.

Anette, syv år. Jeg var redd for monstrene under senga, men det gikk fint. Mamma kunne skru på lyset og ha soveromsdøra litt på gløtt, så var det ikke farlig lenger. Jeg hadde mareritt om trollene i skogen, men det gikk fint. Jeg kunne våkne opp og pappa kunne fortelle meg at de ikke fantes på ekte. De voksne var ikke redde for noe som helst, og de hadde alle svarene. Frem til døden. De kunne ikke forklare døden. De visste ikke hva det ville si, om man døde. Meg, som både menneske og bedreviter, måtte vite.

Jeg vokste opp i et lite byggefelt, der kristendom var en del av det å vokse opp. Mamma trodde på Gud, pappa gjorde ikke. Det var ikke så nøye. Jeg og vennene mine gikk på søndagsskole. Ikke fordi vi var så opptatt av Gud og Jesus, men fordi at her fikk vi pene klistremerker til bøkene våre hver gang vi dukket opp på slaget syv. Her fikk vi male, tegne, lage julekort og spille brettspill. De snakket om døden her. «Himmelen». Men om du ikke var troende? Helvetet. Jeg var syv år, og ble fortalt at mamma ville komme til himmelen for å være troende, og pappa ville komme til helvetet fordi han tenkte annerledes. Jeg ble fortalt at døden ville skille foreldrene mine fra hverandre, og at jeg måtte velge mellom ikke bare Himmelen og Helvetet – men mamma og pappa.

Angsten min grunnet mye i dette. Men det kan også ha vært tidligere ting. Jeg var alltid litt fragile. Mitt første møte med en psykolog fikk jeg da jeg var 12 år. Hun fortalte meg at jeg tenkte som en gammel 80-åring som forberedte seg på å dø. Jeg hadde hele livet foran meg, og alt jeg klarte å tenke på var hva som skulle skje når det hele var over. Den tanken klarte jeg ikke å rømme fra. Jeg møtte den samme damen noen ganger til, og hvert møte gjorde meg mer engstelig. Kanskje det ble for mye fokus på det? Jeg var redd for å dø og være ingenting. Redd for at jeg ville bli gjenfødt et annet sted, i en annen familie, uten noe minne om den jeg nå holdt så kjær. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har klatret opp i senga til mamma og pappa for å få ligge mellom dem. Det var som et tap hver gang jeg innså at jeg ikke kom til å klare å sove alene. Når tankene var for mørke. Skammet meg der jeg gikk mot soverommet deres. Der kunne jeg ligge våken i timesvis og bare høre på dem puste.

Frykten fadet bort, den måtte jo det.

Anette, 19 år. Jeg hadde mitt første panikkanfall i fullt dagslys. Jeg kjente den ikke engang igjen, angsten. Den føltes så annerledes. Var den blitt voksen, den og? Verden rundt meg begynte å spinne, hvite dotter som minnet om stjerner blinket rundt meg. Og så, sluttet jeg å puste. Det kom ikke luft inn til lungene mine, og selv når jeg forsøkte å hyle etter hjelp, kom det ikke et eneste ord.

Jeg ble hentet i ambulanse. De stakk meg i fingeren for å sjekke blodet mitt. Jeg husker ikke mye av turen, annet en at jeg var i en slags sky. Alt var grått og tåkete Jeg var redd for å åpne øynene og oppdage at verden fortsatt var helt ulik det den hadde vært for bare noen minutter siden. Jeg kom inn på Legevakten, og ble plassert på en benk. Jeg vet fortsatt ikke hvor mange timer jeg ble liggende her å gråte i stillhet. Ikke ett eneste menneske som gikk forbi enset meg et blikk. Jeg har ikke tall på hvor mange sykepleiere, leger og helsepersonell som gikk frem og tilbake uten å se på meg. Jeg trodde jeg skulle dø, ingen hadde sagt meg i mot – og der lot de meg ligge.

Når legen endelig hentet meg inn på kontoret sitt, ble ingenting egentlig bedre. Jeg ble ikke tatt i hånden, jeg fikk ikke vite hvem han var. Ingen smil, ingen beroligende ord eller blikk. Jeg tror faktisk ikke han så på meg i det hele tatt. Han stirret heller på skjermen foran seg, før han bestemte seg for at «du har angst, ta to til fire av disse pillene neste gang det skjer».

Så der sto jeg, med ingen andre følelser enn å være hjelpesløs. Ristet fortsatt av gråt, verden spant fortsatt rundt. Den eneste forandringen fra nå, og da, var at jeg hadde to bokser med piller i hendene mine. Piller jeg aldri ba om, eller trodde var løsningen på problemet.

For det er greia med angsten, den kommer og går. Etter legebesøket som endte i en endeløs resept på piller, var jeg nede i flere måneder. Jeg lå bare i senga hjemme, og bare det å skulle gå inn på badet og ta en dusj var noe jeg gruet meg til. Tenk om jeg falt der inne, bak en låst dør? Jeg mistet mye av mitt første skoleår her i Oslo. Jeg klarte ikke å dra dit og følge med i timen.

Frykten fadet igjen, den måtte jo det.

Om legen på Legevakta hadde gjort jobben sin, ville han raskt ha oppdaget at jeg var farlig lav i både vitamin B12 og Jern. Én av dem alene er nok til at man kan føle seg både svimmel, og tappet for energi – men begge? Det er et helt eget nivå. Dette tilfellet er vel kanskje grunnen til at jeg fortsetter å beholde min gamle fastlege fra hjembyen min, selv om jeg ikke har bodd der på flere år. Hun kjenner meg. Hun lytter på hva jeg har å si. Hun gjør jobben sin. Hun oppdaget dette.

Jeg har fortsatt angst. Men jeg prøver å tenke på den mer som en følelse. Og om jeg kjenner på den prøver jeg å distansere den, sette den ved siden av meg. Spørre den hvorfor den er her. Er det noe jeg går rundt og bærer på som jeg trenger å snakke om? Det kan være underliggende. Det kan også være ingenting. Men å spise og sove godt, er det aller beste man gjøre for å forhindre den. Fysisk og mental trening også.

Jeg er nok lettere å trigge enn mange andre. Det kan jeg ikke forandre. Men jeg kan jobbe med måten jeg håndterer det på. Det viktigste jeg har lært meg når det kommer til angst, kan beskrives med denne fine frasen: «You have two choices. To control your mind, or to let your mind control you» for det er så sant.

De fleste vil oppleve angst på et punkt i livet, og det vil være så mye lettere å håndtere om du vet hva det er, og hvordan du kan kontrollere det. Piller er ikke svaret, selv om de kan være et verktøy for noen. Jeg brukte mine to ganger. Etter det bærte jeg dem rundt i veska i ca ett år. Det var betryggende å vite at de var der, bare sånn i tilfelle. Men hver gang angsten tikket inn, pushet jeg meg selv til å «bare vente litt til» med å ta dem. Flere ganger enn ikke, endte dette med at jeg kjempet meg gjennom angsten på egenhånd, for plutselig var anfallet over. Du finner ingen piller i veska mi i dag.

Om det er noe du skal ta med deg fra denne teksten: Aldri vær flau over at du har angst. Vi har alle våre kamper, noen bare skjuler dem bedre. Mental helse er like viktig, og normalt, som fysisk helse.

Angsten er din, og det er du som må lære deg å leve med den. Det kan ingen, hverken psykologer, piller eller gode foreldre gjøre for deg. Men du er ikke alene.

 

høst i hovedstaden

Oslo er litt ekstra vakker om høsten. Men jeg er partisk, høst-elsker og alt. Jeg vet ikke om 14. november, bursdagen min, gikk under høsten da jeg ble født – men jeg husker at det mer ofte enn ikke, var snø i november. Nå er jeg glad om vi får snø til jul.

Det er så mye å elske med høsten, og selv de som ikke liker seg ute i frisk, iskald luft, kan fortsatt lære mye av å bare titte ut vinduet fra den varme stua. For er det noe høsten symboliserer for meg, så er det at forandringer ikke trenger å være skummelt, og at det å gi slipp er en naturlig del av livet. Kanskje er det noe i det med at sommerflørter starter om våren når det spirer og blomstrer, og romansen svinner hen når de grønne bladene blir gule og visner bort?

Høsten for meg er et vakkert nødvendig pusterom. Jeg kjenner meg så heldig som kan sitte i sofaen og stirre rett ut på de gule, grønne og røde bladene som blafrer i vinden. Jeg trenger knapt krysse gata før jeg befinner meg midt i Botanisk Hage, hvor den mest befriende følelsen i verden er å bare vandre rundt med musikk på øra – og øynene opp i tretoppene. Greinene blafrer så pent der oppe, uvitende og bekymringsfrie om at alle de pene bladene snart kommer til å falle ned over stien jeg står på, som regn i sakte film.

Nei, jeg elsker høsten. Den er mitt fristed der tankene kan kastes inn blant alle de blafrende fargene, og forsvinne bort i karusellene av vindpust som kommer, og går. En tid for refleksjon. Min favoritt by far, og jeg gleder meg allerede til å gå ut og se hva naturen har å by på i dag.

Kanskje gjør du det samme.

 

takk.

I dag er jeg takknemlig. Takknemlig for at jeg har en familie som er så open-minded, sterke, egne og som alle klarer å innrømme om de tok feil. Vi sier unnskyld. Vi sier «glad i deg», hver eneste gang vi snakker sammen på telefon. Det er som vårt eget lille «hadet».

Foreldrene mine er de sterkeste menneskene jeg vet om. De har aldri sett på en utfordring og sagt «dette får vi ikke til». De setter seg heller ned, stirrer utfordringen inn i øyene, og lærer den å kjenne. I går sa mamma noe så sykt fint at jeg bare er nødt til å gjenfortelle det: «Halvparten av det jeg har lært om miljøet, har jeg lært fra barna mine». Den setningen er så f o r b a n n a  viktig, og jeg håper alle som har barn kan forstå nettopp hvorfor.

I en tid der min generasjon, og generasjonene etter, vokser opp med internett – vil det alltid være slik at de yngste vil vokse opp mer informative enn oss selv. Sånn er det bare. Sånn skal det være. Får jeg en datter, ville hun vokst opp til å bli smartere enn meg. Det vil si at det kommer en tid der jeg ikke lenger kommer til å være den som blir spurt om leksehjelp, for jeg vet ikke lenger svarene hun leter etter. Jeg tror mange voksne, og eldre, syns det er sykt sårt at de blir utkonkurrert av en nå 16 år gammel svensk jente. De føler seg pekt på, og tar det hun sier til verden, som et personangrep. De peker tilbake, slenger med tunga, slenger løgner og bruker all sin energi på å ødelegge en person som bruker all sin tid på å gjøre verden til et bedre sted.

Da tenker jeg at det er noe hårreisende galt med hvordan du som person velger å vinkle tankene dine. Og det er dette som er så skremmende med internett-tiden vi befinner oss i. Alle har tilgang. Alle har en mening. Og alle forteller åpenhjertet om den, uten å bruke resten av det store internettet til å i det hele tatt fakta-sjekke at det man har så sterke meninger om, stemmer. Voksne mennesker, foreldre, barn av de som nekter å høre på forskning – de sitter dag ut og dag inn, utelukkende for å spre ukonstruktiv kritikk som utelukkende går ut på personangrep av de som de føler seg så truet av. Men har du stoppet opp og spurt deg selv hvorfor du føler deg så angrepet? Hvorfor du pøser ut med informasjon om hvorfor du er et så mye bedre menneske enn Greta, enn meg, enn alle de ungdommene som velger å ta en kamp du ikke orker å tenke på?

Sannsynligvis har du dårlig samvittighet. Og hvem har ikke det iblant? Å nekte å forstå til eksempel klimakrisen, kan forklares med ganske basic adferdsforskning. Som menneske vil vi alltid forsøke å utsette problemene våre. Vi vil ikke føle på skyld, og vi vil ikke endre oss. Vi er livredde, og vi reagerer med fornektelse og sinne. Det kan sammenlignes veldig med å unngå å åpne postkassa, fordi du vet at der ligger det inkasso på inkasso, som du ikke vet hvordan du skal få betalt. Du skammer deg over å ha fått den, du vil ikke snakke om den, og istedenfor å åpne brevet, se sannheten i øynene – og finne en løsning – velger du å ignorere det.

Så derfor vil jeg i dag si takk. Takk til Mamma og Pappa som lytter når vi barna snakker. Takk for at vi kan komme til dere om absolutt alt. Takk for alt dere har lært oss. Takk for at dere også er villige til å lære fra oss. Takk for at dere alltid har døra åpen for de som trenger en hånd å holde i. Takk for at dere har oppdratt søstrene mine og broren min. Så hardbarka og rettferdige, som står på sitt og kjemper en kamp for både dyr, mennesker og miljø. Jeg vet at jeg er så forbanna heldig som har nettopp dere som innerste kjerne, og er veldig klar over at det er mange der ute som ikke har det like trygt. – Noen av dem er så heldige å ha møtt på dere, og jeg vet at de er takknemlige, de også. Takk for at dere gjør verden til et bedre sted.

Fortsett å være dere, alltid.

Glad i dere,
Anette

 

say you’ll remember me

For alle som ikke har konvertert over til Swifties der ute: Ja, overskriften er en quote fra dama over alle damer – Taylor Swift. Det er ikke sånn at jeg går rundt og ikke hører på musikken hennes hver eneste dag uansett, men nå har jeg faktisk vært så heldig å få fatt i konsertbilletter når hun kommer til Oslo neste sommer. Så man kan si det slik at det har eskalert litt i det siste. Det er vanskelig å si om jeg gleder meg mer enn M gruer seg til å stå der i mengden – men jeg har vertfall kjøpt Diamond tickets, og planlegger allerede outfits.

Nevnte jeg at dette skjer klokken 14:00, 26. juni 2020?

Disse bildene tok vi forrige helg, da M endelig klarte å lure hjemmekjære meg med på en aldri så liten kveldstur. Jeg var kjempesur hele veien, frem til vi plasserte campingstolene på en tom strand og fikk med oss den siste magien av solen som forsvant ned bak naboøya. Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å være ute, jeg bare liker ikke forandring. Det vil si at når hodet mitt har innstilt seg på sofa og Netflix, ja, da skal det mye til for at jeg skal klare å omstille meg.

Så fort kamera kom frem ble jeg jo til en liten blidfis, likevel. Dessuten var det egentlig ganske hyggelig (og kaldt) å løpe rundt og forsøke å ta de kuleste bildene av havet som slo inn over berget. Vi håpet på å fange noe som kunne bli til kunst på baderomsveggene, men jeg har ikke sagt meg helt fornøyd med edits enda.

Og ja, remember me. Jeg er ikke borte, men jo lengre tid det går mellom hvert innlegg jo vanskeligere er det å komme i gang igjen. Man glemmer litt hvordan man skal være hverdagslig, også blir det et skikkelig press å komme med DEN artikkelen når man først åpner laptoppen igjen. Så beklager skuffelsen, jeg vet at dette ikke var the story of my life – men jeg er rimelig sikker på at den junidagen neste sommer blir det. Så hold ut til da, så skal dere få se.